Moten på 1820-tallet

Journal des dames et des modes, 1819, Bibliothèque nationale de France

Kvinnemote 1795-1820

Mote i perioden 1795–1820 i Europa så den endelige triumfen for en mer uformell og avslappet mote over de tunge brokadene, blondene, parykkene og pudderet fra 1700-tallet.

Moten i perioden 1795–1820 skiller seg tydelig fra moten som var utbredt på 1700-tallet og resten av 1800-tallet, da kvinneklær generelt var båret tett mot overkroppen og oppover, og med store skjørter, støttet opp av bøyleskjørt, krinoliner, panniers, puter, osv. Kvinnemote rundt denne tiden fulgte klassiske idealer, inspirert av den antikke greske og romerske stilen med sine grasiøse, løst fallende kjoler som ble samlet eller bare fremhevet over den naturlige midjen under bysten. For kvinner ga stramme snøreliv plass til en feiring av den naturlige kroppen. Motestoffer som bomullsmusselin var lette og gjennomskinnelige, men trykt bomull, ull og andre tekstiler var også populære.

Korsett, 1815-1825, The Met Museum

UNDERTØY: En motekledd kvinne hadde underst en lang underkjole i lin eller bomull. Den var utformet ettersom den var ment som uformell eller formell påkledning. Til uformell påkledning kunne den ha en rund halsåpning, enten helt enkel, eller med en stor liggende krage. Ermene kunne være i full lengde, eller ¾ lange. Til formell påkledning hadde den gjerne en stor, ganske vågal utringing, som også vise bare skuldre, eventuelt helt korte ermer. Underkjolen skulle være kortere enn kjolen, og var ikke ment å sees.

Over underkjolen bar kvinner gjerne en eller annen form for snøreliv. I denne perioden ser vi både snøreliv som ligner 1700-tallets snøreliv, men i en kort utgave, avsluttet med korte flasker rett under bysten. Snørelivets primære funksjon i denne perioden var altså å støtte oppunder bysten, ikke å stramme inn livet. Noen nye former for snøreliv ble også utformet, for å passe med tidens behov og kjolesnitt.

Utenpå underkjolen og snørelivet kunne kvinner bære et underskjørt, eventuelt et skjørt med et enkelt overliv / seler. Dette underskjørtet var ment å kunne sees, fordi kvinner ofte måtte løfte opp den mer kostbare ytre kjolen for å unngå at den ble skitten når man var ute og gikk. Underskjørtenes nedre kant var derfor ofte dekorert, med band, blonder og annen dekor.

KJOLE: Fra slutten av 1700-tallet ser vi nå for første gang på lenge den sammensydde kjolen. Rokokkoens snøreliv, skjørt og trøye hang lenge igjen blant Norges bondebefolkning og i lavere lag av folket, men også her ser vi at livlinjen blir høyere.

Kjolene som utviklet seg etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet var særlig inspirert av tre faktorer: Samtidens enorme fasinasjon med den antikke greske og romerske kulturen, som kom til å prege både arkitektur, møbler og påkledning. Man hadde dessuten et ønske om å nærme seg det naturlige, det uformelle, med økende fokus på den menneskelige form, heller enn en konstruert silhuett. I tillegg ser vi at snittet på snøreliv og trøyer fra slutten av 1700-tallet, med sterkt tilbaketrukket sidesømmer, nå også får ermehull som sitter lenger bak. Disse snittformene blir overført til kjolelivene. Snørelivene kunne nå være snørt på ryggen, og alt dette gir en effekt av at skuldrene blir trukket bakover, og bysten dyttes opp.

Kjolene i denne perioden ble laget i ulike materialer i forhold til stand og anledning. Lin og bomull var vanlig, og kunne være vevd som tynne lerretsstoff. Sateng forekom også, og de øvre stendene i samfunnet kunne også bære silkekjoler. Til hverdag og i vinterhalvåret hadde man også kjoler i tynn ull.

På samme måte som kjolelivene ble trukket bakover, ser vi også etter hvert at kjolens skjørt ble trukket stadig lenger bak. På 1820-tallet kunne kjolene være helt glatte foran, mens vidden var samlet i hovedsak bak på ryggen, eventuelt med slep.

Ermene kunne være ganske enkle, i varierende lengde. Jo mer formell anledning, jo kortere ble de. På dagtid var det ikke vanlig å vise bare ermer eller å ha en stor utringing. Mot 1820 ble ermene stadig mer dekorert, med folder, runker, og stadig større puffermer. Annen dekor med kapper og sløyfer, ble stadig mer populært.

YTTERTØY: I løpet av denne tidsperioden var kvinneklær mye tynnere, så varmere yttertøy ble viktig, spesielt i kaldere klima. Frakk- og kåpelignende plagg, eventuelt med store hetter, som pelisses og redingotes var populære, det samme var ulike sjal og kapper. Redingot var et plagg i full lengde som liknet en mannlig ridefrakk (a riding coat) i stil, gjerne dobbeltknappet, med liggende slag og krage.  Gjennom hele perioden var indiske sjal i ull og kashmir svært populære, vi finner dem også i Norge, gjerne med Paisley-mønstre. Korte jakker, gjerne med dekor inspirert av militære uniformer, blir populære, ofte kalt spencers.

FRISYRE: Frisyrene endrer seg i løpet av perioden, men også her ser vi impulsene fra antikken. Stilen ble ofte kalt «à la grecque», altså «slik som grekerne». Krøller var særlig på moten, og håret ble ofte kunstferdig samlet bak og høyt på hodet, med løse krøller, fletter, silkebånd og spenner. Til mer uformelle anledninger kunne håret samles løst bak i nakken, knyttet sammen med bånd.

TILBEHØR: I tillegg til fasinasjonen for antikken ser vi også arabiske og egyptiske impulser i moten. Kvinner kunne gjerne bære en drapert turban, egyptisk inspirerte smykker, hansker, små vesker og pompadurer, skjerf, sjal, parasoller og vifter.

Kjole, 1820-1823, Victoria and Albert Museum

Kjole, 1820-1825, Nasjonalmuseet

Portrett av Ingeborg Margarethe Wedel Jarlsberg, 1800, Oslo Museum

Mannsmote 1800-1820

Journal des dames et des modes, 1822, Bibliothèque nationale de France

I kjølvannet av den franske revolusjonen ønsket ingen å fremstå som medlem av det franske aristokratiet. Under revolusjonen symboliserte klær skillet mellom overklassen og arbeiderklassens revolusjonære. Franske opprørere fikk kallenavnet sans-culottes, eller «folket uten knebukser,» på grunn av de løse, vide buksene de brukte.

Vi ser utviklingen av en ny manndrakt rundt århundreskiftet, som delvis tilskrives en økt interesse naturen og det naturlige, og dels interessen for antikken. Figurene avbildet i klassisk kunst ble sett på som et eksempel på den ideelle naturlige formen. For mannsmoten ble tilskjæring og skreddersøm nå mye viktigere som en kvalitetsindikator, og vi ser en økende bruk av solide ullkvaliteter.

Folk begynte nå også å bruke klær mer som et individuelt uttrykk, mer enn en ren indikasjon på sosial status. Som et resultat ga moteimpulsene på begynnelsen av 1800-tallet muligheten til å presentere nye identiteter, som også ga innsikt i deres personlighet. Katherine Aaslestad viser til hvordan «mote, som legemliggjorde nye sosiale verdier, dukket opp som en arena for konfrontasjon mellom tradisjon og endring.»

Stilen for menn ble etter hvert mer raffinert, og dette skyldtes den såkalte «dandyen» og den romantiske bevegelsen. Dandyen (en mann som la stor vekt på personlig estetikk og hobbyer, men ønsket å virke totalt nonchalant om det) dukket opp allerede på 1790-tallet. Mørkere farger var obligatoriske, men også klare, sterke farger. Stoffer generelt ble mer praktiske, i materialer som silke, mer ull, bomull og bukkeskinn.

SKJORTER: Hvite bomullsskjorter (noen ganger med volanger i halsen/ermene) var vanlig. Skjorter var laget av bomull eller lin, kunne ha løse krager og mansjetter og ble brukt med halsbånd, cravat, bundet på forskjellige måter, helt opp mot haken. Store volanger ved mansjettene og frontåpningen gikk av moten ved slutten av perioden

BUKSER: Knelange ridebukser ble lengre – tettsittende ridebukser i skinn nådde nesten helt ned til støvelen – og ble gradvis erstattet av pantalonger, eller bukser. Pantalongene kunne være sydd av ulike materialer, avhengig av bruk og årstid. Sommerstid kunne bukser av tynne bomullsstoffer brukes, enten hvite, eller i lyse, mønstrete farger. Noen pantalonger hadde stropper nederst til å feste under skoene.

VESTER: Vestene var høye i midjen og var rett avskårne nederst. De var ofte dobbeltspente, med brede jakkeslag og stående halskrage. Rundt 1805 begynte store jakkeslag som overlappet jakkens jakkeslag å falle ut av moten, det samme gjorde tradisjonen fra 1700-tallet med å bære trøyen ukneppet, og etter hvert spiller vesten en underordnet rolle. Både stripete og blomstrete vester var vanlig, og de fineste var i silke. Ellers var stripete kallemank i ull, småmønstrete kattuner og ensfargete hvite vester også vanlig. Vester med høy krage var mote til 1815, deretter ble kragene gradvis senket etter hvert som sjalkragen kom i bruk mot slutten av denne perioden.

TRØYER: De eldre, lange trøyene var nå avskåret foran med et lengre skjøt bak, og hadde høye, stående krager. Snittet skulle helst være skreddersydd, sitte stramt rundt kroppen, og trøyen var ofte kneppet. Blå frakker med gullknapper var svært populære. Overfrakker eller frakker kommer nå som et nytt plagg, sydd av vadmel eller engelsk klede, ofte med kontrasterende krager av pels eller fløyel. Garricken, noen ganger kalt en kuskfrakk, var spesielt populær, og hadde mellom tre og fem korte kapper over hverandre, over skuldrene.

FOTTØY: Etter at hertugen av Wellington beseiret Napoleon ved Waterloo i 1815, ble Wellington-støvler, som de ble kjent, svært populære; toppene var knehøye foran og kuttet lavere bak. Jockeystøvelen, med en nedslått mansjett av lysere skinn, hadde tidligere vært populær, men ble fortsatt brukt til ridning. Hoffsko med høyere hæler ble populære med introduksjonen av lange bukser.

FRISYRE / HÅRMOTE: Moteriktige menn i Europa begynte å bære sitt eget hår, uten pudder, uten hestehale, i korte krøller, i «Brutus-stil» ofte med lange kinnskjegg. Eldre menn, militæroffiserer og de i konservative yrker som advokater, dommere, leger og tjenere beholdt parykkene og pudderet. Dette var også perioden med fremveksten av hårvoks for styling av menns hår, samt fårekoteletter som en stil av ansiktshår.

HODEPLAGG: Tresnute- og tosnutehatter ble fortsatt brukt, men den mest fasjonable hatten var høy og litt konisk; denne ville imidlertid snart bli fortrengt av flosshatten og regjere som den eneste hatten for formelle anledninger i dette århundret.

Bukser. Mellom 1810 og 1820, Victoria and Albert Museum

Portrett av Christopher Ingier, 1800, Oslo Museum