UNDERTØY: En motekledd kvinne hadde underst en lang underkjole i lin eller bomull. Den var utformet ettersom den var ment som uformell eller formell påkledning. Til uformell påkledning kunne den ha en rund halsåpning, enten helt enkel, eller med en stor liggende krage. Ermene kunne være i full lengde, eller ¾ lange. Til formell påkledning hadde den gjerne en stor, ganske vågal utringing, som også vise bare skuldre, eventuelt helt korte ermer. Underkjolen skulle være kortere enn kjolen, og var ikke ment å sees.

Over underkjolen bar kvinner gjerne en eller annen form for snøreliv. I denne perioden ser vi både snøreliv som ligner 1700-tallets snøreliv, men i en kort utgave, avsluttet med korte flasker rett under bysten. Snørelivets primære funksjon i denne perioden var altså å støtte oppunder bysten, ikke å stramme inn livet. Noen nye former for snøreliv ble også utformet, for å passe med tidens behov og kjolesnitt.

Utenpå underkjolen og snørelivet kunne kvinner bære et underskjørt, eventuelt et skjørt med et enkelt overliv / seler. Dette underskjørtet var ment å kunne sees, fordi kvinner ofte måtte løfte opp den mer kostbare ytre kjolen for å unngå at den ble skitten når man var ute og gikk. Underskjørtenes nedre kant var derfor ofte dekorert, med band, blonder og annen dekor.

KJOLE: Fra slutten av 1700-tallet ser vi nå for første gang på lenge den sammensydde kjolen. Rokokkoens snøreliv, skjørt og trøye hang lenge igjen blant Norges bondebefolkning og i lavere lag av folket, men også her ser vi at livlinjen blir høyere.

Kjolene som utviklet seg etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet var særlig inspirert av tre faktorer: Samtidens enorme fasinasjon med den antikke greske og romerske kulturen, som kom til å prege både arkitektur, møbler og påkledning. Man hadde dessuten et ønske om å nærme seg det naturlige, det uformelle, med økende fokus på den menneskelige form, heller enn en konstruert silhuett. I tillegg ser vi at snittet på snøreliv og trøyer fra slutten av 1700-tallet, med sterkt tilbaketrukket sidesømmer, nå også får ermehull som sitter lenger bak. Disse snittformene blir overført til kjolelivene. Snørelivene kunne nå være snørt på ryggen, og alt dette gir en effekt av at skuldrene blir trukket bakover, og bysten dyttes opp.

Kjolene i denne perioden ble laget i ulike materialer i forhold til stand og anledning. Lin og bomull var vanlig, og kunne være vevd som tynne lerretsstoff. Sateng forekom også, og de øvre stendene i samfunnet kunne også bære silkekjoler. Til hverdag og i vinterhalvåret hadde man også kjoler i tynn ull.

På samme måte som kjolelivene ble trukket bakover, ser vi også etter hvert at kjolens skjørt ble trukket stadig lenger bak. På 1820-tallet kunne kjolene være helt glatte foran, mens vidden var samlet i hovedsak bak på ryggen, eventuelt med slep.

Ermene kunne være ganske enkle, i varierende lengde. Jo mer formell anledning, jo kortere ble de. På dagtid var det ikke vanlig å vise bare ermer eller å ha en stor utringing. Mot 1820 ble ermene stadig mer dekorert, med folder, runker, og stadig større puffermer. Annen dekor med kapper og sløyfer, ble stadig mer populært.

YTTERTØY: I løpet av denne tidsperioden var kvinneklær mye tynnere, så varmere yttertøy ble viktig, spesielt i kaldere klima. Frakk- og kåpelignende plagg, eventuelt med store hetter, som pelisses og redingotes var populære, det samme var ulike sjal og kapper. Redingot var et plagg i full lengde som liknet en mannlig ridefrakk (a riding coat) i stil, gjerne dobbeltknappet, med liggende slag og krage.  Gjennom hele perioden var indiske sjal i ull og kashmir svært populære, vi finner dem også i Norge, gjerne med Paisley-mønstre. Korte jakker, gjerne med dekor inspirert av militære uniformer, blir populære, ofte kalt spencers.

FRISYRE: Frisyrene endrer seg i løpet av perioden, men også her ser vi impulsene fra antikken. Stilen ble ofte kalt «à la grecque», altså «slik som grekerne». Krøller var særlig på moten, og håret ble ofte kunstferdig samlet bak og høyt på hodet, med løse krøller, fletter, silkebånd og spenner. Til mer uformelle anledninger kunne håret samles løst bak i nakken, knyttet sammen med bånd.

TILBEHØR: I tillegg til fasinasjonen for antikken ser vi også arabiske og egyptiske impulser i moten. Kvinner kunne gjerne bære en drapert turban, egyptisk inspirerte smykker, hansker, små vesker og pompadurer, skjerf, sjal, parasoller og vifter.