Politikk og økonomi i det tidlige Norge
Per Otto Adelborg og kronprins Carl Johan ved Fredrikshall i 1814 under den svensk-norske krigen i 1814. De ser på minnesteinen for Carl XIIs død. (Kunstner: P.O. Adelborg. Eier: Nasjonalmuseum, Sverige)
I fredsoppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814 tvang de vinnende stormaktene den danske kongen til å gi fra seg Norge til Sverige. Å overta Norge hadde vært en av betingelsene Sverige hadde hatt for å gå inn i krigen mot Napoleon og Frankrike. Det kom derfor overraskende på stormaktene og Sverige at Norge 17. mai 1814 erklærte seg som et selvstendig land. Etter en anspent sommer ble situasjonen løst ved at Norge ble anerkjent som et eget rike, men i union med Sverige og med felles utenrikspolitikk.
Årene etter 1814 var preget av at det nye, selvstendige Norge måtte få mange styringsorgan på plass. Noen av de gamle politiske institusjonene, slik som tollvesenet, og rettsvesenet fortsatte. Den norske regjeringen satt delvis i den nye norske hovedstaden Christiania, og delvis i Stockholm. Landet trengte også nye institusjoner, slik som en sentralbank og et fungerende pengevesen.
I tiden etter 1814 møttes Stortinget bare hvert tredje år. Møtene ble holdt i Christiania Katedralskoles auditorium. Auditoriet er bevart på Norsk folkemuseum. Kunstner: P.A. Blix. Eier: Oslo museum
Da Karen Anker i 1765 ble enke tok hun over driften av sin avdøde manns forretninger. I 18 år ledet hun Handelshuset Karen sal. Christian Anchers og sønner, et av de mektigste i Christiania. I sin tid. (eier: Oslo museum)
Det var særlig behov for å få en mer stabil økonomi. Det hadde vært flere turbulente år under og etter krigen, bl.a. med nedskrivning av pengeverdien, og fra 1822 og to tiår fremover var det deflasjon. Det hjalp ikke økonomien at Norge var pålagt å betale Danmark sin del av det gamle rikes utenriksgjeld. Gjelden var på 3 millioner speciedaler, og skulle nedbetales på 10 år.1 Det var en stor sum for et lite og nytt land. Den ble i første omgang innløst ved å ta lån hos utenlandske handelshus, men disse lånene måtte også betales. For å få til det ble toll og avgifter på handel med utlandet både opprettholdt og økt.
1820-tallet var derfor en hard tid for norske handelsfolk. De hadde lite å gå på etter Napoleonskrigene, og selv om det nå endelig var blitt fred, var det nedgangstider i Europa.2 Det var også vanskelig at varer fra Danmark ble pålagt 50% toll, en dramatisk endring fra før 1814 da det var tollfri handel mellom Norge og Danmark.
Norsk trelast mistet også sitt viktigste marked, Storbritannia, fordi Storbritannia vedtok å øke tollen for å støtte handelen med sine nordamerikanske kolonier. Dette rammet særlig handelsfolk på Østlandet hardt, siden det var her båndene med Danmark og Storbritannia var tettest og de største trelasteksporterende havnene lå. Handelen med den nye unionspartneren Sverige kunne på ingen måte erstatte det som var tapt.3
Port of Christiania. Artist: J.W. Eddy. Owner: The National Museum
Domkirken i Christiania. Kunstner: J.-W. Edy. Eier: Nasjonalmuseet
Etter bruddet med Danmark i 1814 trengte Norge en hovedstad til å administrere den nye staten. Det ble Christiania (Oslo i dag). Byen vokste raskt de neste årene, faktisk blant de raskeste i Norden. Veksten kom i form av tilflytting, og folk bosatte seg særlig i forstedene.
Den nye hovedstaden trengte studenter og utdannede til å jobbe i administrasjonen, og den trengte arbeidsfolk til å bygge husene som skulle huse den nye administrasjonen. Dette var alle menn. Kvinner flyttet også til den nye hovedstaden, og fant arbeid som tjenestepiker og i forpleining. Dette var gjerne unge, og ofte ugifte folk. I 1825 var derfor 41% av befolkingen mellom 20 og 40 år. I 1835 var bare 41% av alle voksne menn gift ( i senere tider var 2/3 normalen). Av kvinnene var det en enda større andel ugifte. 1/3 var tjenestepiker (og dermed ugifte), 1/3 var gift og 1/3 var voksne ugifte kvinner (inkl. enker, ugifte og skilte kvinner) mellom 1814 og 1840. 4
Tre mannsansikter. Kunstner: J. Flintoe. Eier: Nasjonalmuseet
Befolkning og økning fra 1815-1850
| 1815 | 1835 | 1850 | Økning 1815 - 1850 | |
|---|---|---|---|---|
|
Christiania |
11 000 |
18 000 |
29 000 |
164 % |
|
Christiania med forsteder |
14 000 |
25 000 |
38 000 |
171 % |
|
Bergen |
17 000 |
23 000 |
25 000 |
47 % |
|
Trondheim |
10 000 |
12 000 |
15 000 |
50 % |
|
Stockholm |
73 000 |
83 000 |
93 000 |
27 % |
|
Gøteborg |
15 000 |
19 000 |
26 000 |
73 % |
|
København |
101 000 (1801) |
119 000 |
129 000 |
27 % |
Kilde: Myhre, J.E.: Oslo bys historie bd. 3, s. 32
Vaterlands Bru. Kunstner: J. W. Edy. Eier: Nasjonalmuseet
Christiania på 1820-tallet var en by med store økonomiske og sosiale forskjeller. I selve byen, det som i dag kalles Kvadraturen, holdt de mer velstående til. Her holdt mange av de største kjøpmennene til med sine familier i store bygårder av mur eller bindingsverk. I forstedene, slik som Sagbanken, Fjerdingen, Vaterland, Pipperviken eller Sagene bodde små handelsfolk, håndverkere, dagarbeidere og fattigfolk. Her var husene i tre, ofte i dårlig stand, og med mange beboere.
De økonomiske og sosiale forskjellene på 1820-tallet var likevel mindre enn de hadde vært på slutten av 1700-tallet og det de ble utover 1800-tallet. Som nevnt i en annen del var tiåret, og vel så det, etter 1814 en hard tid for den norske økonomien, og handelen i særdeleshet. I Christiania hadde også mange av de store trelasteksportørene gått konkurs i kjølvannet av en brann på bordtomtene i 1819 som gjorde varelagrene deres til aske på få timer. Dette åpnet opp for at mange flere kunne prøve seg som handelsfolk, men også at de fleste som drev handel var små.
For å drive handel måtte man ha en tillatelse, kalt privilegium, fra byens magistrat. Det var flere typer handelsprivilegium. En grosserer var de største kjøpmennene og handlet i stort på utlandet. En kjøpmann drev detaljhandel. I Christiania måtte man ha minst 11 års erfaring fra handel i byen og, fra 1818, bestå en handelseksamen.
En høker handlet i smått, gjerne i et begrenset antall forbruksvarer som korn og tobakk. Marketenter og vertshusholdere solgte først og fremst mat og drikke, men kunne også selge noen andre varer. I tillegg var det selgerkoner, de aller minste, de som bare handlet i smått og med enkeltvarer.5 De solgte ofte brukte klær, men ble også mistenkt for å hele tyvegods.6
1 Kristiansen, O.: Norges finanser 1814-30, Cammermeyer, Oslo, 1933, s. 262
2 Hodne, F. Norges økonomiske historie 1815-1970, Cappelen, 1981, s. 66
3 Hodne, F og O.H. Grytten Norsk økonomi i det nittende århundret, Fagbokforlaget, 2000.; Hutchison, R.: En kort introduksjon til Norges økonomiske historie på 1700-tallet, Cappelen, Oslo, 2019.; Sandvik, P. T: Nasjonens velstand, Norsk økonomisk historie 1800-1840, Fagbokforlaget.
4Myhre, J.E. Hovedstaden Christiania, Oslo bys historie ,bd. 3, Cappelen, Oslo, 1990, s. 46
5Myhre, J.E. Hovedstaden Christiania, Oslo bys historie ,bd. 3, Cappelen, Oslo, 1990, s. 70
6Mort, G.: Kvinner og næringsrett, Kvinneparagrafen i håndtverksloven av 1839 og handelsloven av 1842, Tingbokprosjektet, Oslo, 1993, s. 51.