Herremoten, slik man opplever i Skredder Hoff var av økonomiske grunner først og fremst forbeholdt øvre sosiale lang, altså de med penger og ressurser til å få slikt sydd for seg. Dette var gjerne kjøpmenn og embedsmenn, og deres voksne sønner.

Mindre velstående, de som tilhørte lavere deler av borgerskaps- eller embetsstanden, deriblant skrivere, sekretærer, kontorarbeidere og yngre sønner, har også fulgt denne moten, men en mindre «fjong» versjon. De kan ha arvet eller kjøpt brukt, eller plaggene ble sydd i billigere stoff, av en mor, kone eller datter. Hun var trolig flink nok til å sy sin egen kjole, men langt fra like flink som en fagutdannet skredder.

Arbeidsfolk forsøkte også å følge moten, men innen brukte plagg kom til dem var de gjerne blitt ganske umoderne. Syferdighetene blant kvinnene i de lavere sosiale langene var heller ikke på samme nivå som for de spesialiserte skredderne. Kvinner i lavere sosiale lag måtte bruke tiden sin på arbeid, og, så sant de ikke arbeidet med søm, vil de derfor heller ikke ha hatt syferdigheter på samme nivå som borgerskapets fruer og frøkner som hadde mer tid til å fordype seg i søm.

Arbeidskarer har nok også brukt bondeklær, men i byen var det ofte sett på som et tegn på at man var «proviniell» eller bondsk, men knebuksene som mange av bøndene gikk med var likevel langt mer praktiske å arbeide i, enn langbuksene til de mer velstående herrene. Fikk man møkk nederst på langbuksene måtte de tross alt vaskes, mens med knebukser var det knestrømpene som ble møkkete, og de var langt lettere å skifte og vaske.